Foto: Morten Borgenvink Stensaker
Foto: Morten Borgenvink Stensaker

Inge har fått fri for å fiske hele helga. En hel vinter har Inge og jeg sett fram mot denne turen. Fra før vet jeg godt hva denne fiskeren er god for. Men lovna der om «gull og grønne skoger» er ikke gitt. Kanskje har du sett bilder eller filmsnutter av Inges drømmefisker på nett? Om så skal du vite at det bak hver fisk ligger en formidabel innsats. 10 timer regner han å bruke for hver fisk over kiloen. I tillegg byr terrenget langs Mistra på fysiske utfordringer.

Tekst og foto: Morten Borgenvink Stensaker (Fra bladet Alt om Fiske nr. 10 i 2015)

KJÆRLIGHET OG DRØM
Området vi går ned gjennom fra RV 217 er herlig kronglete og brattlendt. Fisken begynner å vandre opp fra Storsjøen i mai, ja kanskje tidligere, forteller Inge.

Han har et kjærlighetsforhold til Mistra. Så snart samboeren og deres to barn gir grønt lys setter han kursen mot sitt elverike. Drømmen om stor ørreten er klart en viktig drivkraft for et tålmodighetens og ofte krevende fiske, men ikke den alene.

– Ensomhetsfølelsen og de mange naturopplevelsene jeg får, det å få renset tankene og utfordret kroppen, betyr også veldig mye. At Mistra renner slik den alltid har gjort, fri for reguleringer og få fysiske inngrep, er også viktig. Bort sett fra enkelte spor etter tømmerfløtingen og en skogsbilvei hist og her, føles landskapet ganske så urørt av mennesker, forteller 32-åringen.

Foto: Morten Borgenvink Stensaker
ENDELIG: Rundt 10 timer med effektivt fiske brukte Inge for å få denne ørreten (1,02 kg/42 cm). Et par timer senere fikk han en ny fisk; 0,89 kg/45 cm. Felles for fiskene var dette: Hunnfisk, hel fettfinne, delikat kjøttfarge og tom magesekk. Foto: Morten Borgenvink Stensaker

MYE «WHITE WATER»
Fem ørreter over 5 kilo har det blitt siden han startet å fiske i Mistra for fullt. Fisket kan variere veldig, blant annet etter oppgangen av fisk, bettet på fisken, vannføring og værlag. Mistra responderer raskt på regn og er kjent som en elv der vannstanden går opp og ned som en yo-yo. For klaringen på raske vannstandsend ringer ligger nok i at mye av nedslagsfeltet preges av mye fjell og et tynt og lettdrenert løsmassedekke av sand og grus.

Foto: Morten Borgenvink Stensaker
Foto: Morten Borgenvink Stensaker

Denne natta skal jeg få oppleve en elv med lange stein satte og grunne transportstrekk – «white water». Mangen annen fisker ville nok trasket forbi disse områdene, men det gjør ikke Inge. Han vet at nåla i høystakken finnes og at ett kast er ett kast nærmere storfisken.

Hvert kast han gjør med sin 10 fot lange stang er presist og nøye gjennomtenkt. Stangføringen er hele tiden høy og konsentrasjonen intens under innhentingen av wobbleren. At han i løpet av to netter – i et krevende elveløp som her – kun mister en wobbler fortell alt om lang er faring og mye dyktighet.

Til fiskestanga – 14–40 gram – bruker Inge en mellom stor haspelsnelle fulladet med 0,30 mm sene. Han understreker at senen må være robust og tåle slitasje mot stein. Han fisker utelukken de med wobblere. Helst i synkende utgaver i 5–9 centimeter leng der. I de mest strømrike og grunne delene av elva, eller når elva går liten, foretrekker han flytewobblere. Wobblere med ørret-/ørekyte-mønster er uten tvil no. 1.

INGES HISTORIE
Fiskekarrieren startet i sjuårsalderen i Lomnessjøen i Ytre Rendal. Fiske etter mort, gjedde og abbor ble starten på det som skulle bli noe langt mer. Inge forteller selv:

– I tenårene lokket storørreten i Mistra veldig. Men resultatene uteble totalt, og jeg ga opp. I 2007 bestemte jeg meg for å starte et målrettet fiske her. Året etter fikk jeg en ørret på 1,4 kilo. Nå forsto jeg at jeg også kunne klare det, om jeg var villig til å satse. Så intens var interessen at jeg besøkte elva før jeg gikk på jobb om morgenen. Mot sesongslutt skjedde det store i en dyp og lang kulp. I det dunkle morgenlyset smalt storfisken på. Fisken var først ganske snill og jeg fikk den inn til land. Jeg trodde løpet var kjørt. Feil! Ørreten tverrvendte og la seg på strømmen. Pulsen var ubeskrivelig høy. Løpet ville straks være kjørt om fisken dro ut av hølen. Nedstrøms er strømmen stri og løpet steinsatt. I tillegg er det komplettumulig å følge etter for di et stup bratt fjell gjør det umulig. Men til alt hell, fisken stoppet opp i utløpet av hølen. Jeg la så mye press på fisken som jeg trodde senen tålte. Etter noen minutter kom den sakte opp over der hølen er som dypest. Deretter gjorde den flere utrusninger, men ikke så lange som mot utløpet av hølen. For hvert minutt merket jeg at ørreten ble spakere. En evighet føltes å ha gått da jeg endelig kunne håve den. Ny pers på 5 kilo var rimelig grei. Lykken var ubeskrivelig. Nå had de også jeg klart å få den sagnomsuste Mistra-ørreten.

Foto: Morten Borgenvink Stensaker
Få om noen kjenner deler av elva Mistra bedre enn Inge Rønning, fra Rendalen i Hedmark. Vi fotfulgte rendølen i to netter i jakten på storørreten, som kommer opp fra Storsjøen. Foto: Morten Borgenvink Stensaker

FRA MAGER TIL FET
Sesongen i Mistra har så langt gått tregt for Inge. Kanskje har oppvandringen av fisk fra Storsjøen latt vente på seg på grunn av den sene våren? Ørret bestanden i den 35 kilometer lange, 309 dype og næringsfattige Storsjøen er det i hvert fall ikke noe å si på. Siden krøkle på ulovlig vis ble innført og at den lille loddefisken må trives utmerket, har ørreten fått et helt annet og langt rikere matfat enn tidligere. Da jeg for 20 år siden var her på reportasje med båt fisker Johnny Nohr, fra Ringsaker i Hedmark, var alt vi fikk mindre og koks grå ørreter med vekter opp mot halv kiloen og en k-faktor under 1. Da jeg sommeren 2014 fulgte rendølen Arve Magnar Bakken, kunne jeg notere: Fiskene er mye større og i veldig god kondisjon. De to fiskene Arve fikk veide hver 1,4 kilo. Fiskene var feite med småhoder og meget god farge på kjøttet. Magen til den ene var propp full av krøkle på 3–4 centimeter. Mageinnholdet hos den andre var slik det var før krøklas introduksjon. Alt så slik Georg Larsen fortalte meg det – maur og insekter.

Hamarsingen har nitid ført logg over sitt fiske i Storsjøen, helt tilbake til 60-tallet, og det er utrolig hvordan kvaliteten på ørret på 0,5-1,5 kilo har endret seg. Tidligere var gjerne slik fisk på grensen til å være mager. I dag er vanlig k-faktor 1,2-1,3.

SKÅNSOM GJENUTSETTING
Inge fisker også i den regulerte elva Rena sør, som Storsjøen renner ut i. På sin tredje tur til i denne elva i år, i begynnelsen av mai, fikk han en ør ret på 5,5 kilo. Et par uker senere fikk unggutten Kjell Ola Stubbsveen en på 3,4 kilo i nedre løp av Mistra. I Rena nord, som renner sammen med Mistra ved Åkrestrømmen, rett nord for Storsjøen, er det også stor ørret. Av disse to elvene er det Mistra som er den klart viktigste gyte­- og oppvekstelva for storørreten i Storsjøen.

Foto: Morten Borgenvink Stensaker
Foto: Morten Borgenvink Stensaker

Inge tok nevnte storfisk på en 10 centimeter wobbler flyt. Ørreten ble gjenutsatt. Mye av fisken han får slippes ut igjen, men han over­driver ikke og tar med fisk hjem til familien. For mest mulig skånsom gjenutsetting bruker han håv med knute løst og gummiert nett. En god tang er også nødvendig for å løsne fisken fra kroken(e) på mest mulig skånsom måte. Han prøver også å kjøre fisken så kort som mulig, slik at den har mest mulig krefter igjen når den settes tilbake.

MED STOR PRESISJON
Vi leser stadig artikler om kastetek­nikker for fiske med flue. Presen­tasjon av teknikker for fiske med mark, sluk og spinner er derimot sjelden vare. En hver som fisker med disse agnene vet jo – ikke minst i elv – at disse «grenene» av sportsfiske avgjort også krever sitt.

Foto: Morten Borgenvink Stensaker
Foto: Morten Borgenvink Stensaker

Etter å ha møtt ulike fiskere gjen­nom mer enn 20 år kan jeg skrive under på at Inge er blant de beste stangførerne jeg har møtt. Kastene hans treffer nær blink hver gang. Nesten konsekvent fisker han wobblerne oppstrøms. Siden mye av løpet er steinsatt og grunt, har Inge hele tiden høy stangføring og alltid et vå­kent blikk mot stedet senen går ned i vannet. Konsentrasjonen må til en hver tid være på topp. Ellers ville innholdet i wobblerskrinet blitt satt på en kraftig prøve. «Mister Mistra» har hele tiden et våkent mot strøm­ stiller og steder som skiller seg ut i elveløpet, som stillere og dypere vann foran, bak eller på siden av en steinblokk.

Men alt er ikke «whitewater». Her og der dukker nemlig perler av noen store og dype høler opp, ofte med brattlendt berg med lav og gamle, krokete furuer på. Og det er disse stedene som virkelig sitter igjen i minnet etter et besøk i Mistra.

Foto: Morten Borgenvink Stensaker
Mistra (bildet), Fugga og Renåa. Alle fungerer som oppvekstelver for storørreten i Storsjøen. Merking av fisk med radiosender har vist at ørreten fra Storsjøen kan bruke et par dager på å vandre opp til området der elva Fugga kommer inn i elva. Foto: Morten Borgenvink Stensaker

TÅKEREGNELVA
Navnet Mistra skal kunne av ledes etter «mistr»; tåke, regn, støv. Nav­net er passende. Den påfølgende morgen har været endret karakter. Lufta har blitt kjøligere enn elve­vannet som nå gir fra seg damp. Denne dampen har lagt seg som et slør over elva. Det er ikke vanskelig å tenke seg hvordan elvedisen må ligge tjukk i bunnen av dalen etter en høstnatt med barfrost og vind­stille vær.

Mange timer har gått siden vi la i vei opp langs elva. Bort sett fra ett napp, som Inge mente måtte være fra større fisk, har han fått to små tasser.

Over 10 timer har gått. Sola har satt farge på det som skal bli nok en vakker sommerdag. Trøtt i hodet og mør i kroppen, men ikke motløs – vi har jo enda en natt til på oss, trasker jeg et stykke foran Inge. Da, gjennom elvebruset hører jeg han rope: Fisk! Med høy stangføring kjører han fisken forsiktig, men bestemt. Elve­løpet er for grunt og steinsatt til at fisken kan få for mye spillerom. Med en vant bevegelse hekter Inge håven fra ryggen. Håvnettet åpnes og han gjør seg klar for det mest intense og spennen de øyeblikket en fisker vet. Ørreten er en herlig skapning – fet og sølv grå.

Foto: Morten Borgenvink Stensaker
Foto: Morten Borgenvink Stensaker

Men like interessant for meg; den har en duft av sylteagurk, slik bare krøkle kan lukte. Med andre ord kan det ikke være lenge siden ørreten vandret opp fra Storsjøen!

Etter sesongslutt sendte Inge meg en SMS: «Hadde ett utrolig fiske­døgn i juli. Ørret på 0,8, 1,2 og 2,8 kilo på morgenen og 0,8 og 2,5 kilo samme kveld. Har også fått ørreter på 2, 2,3, 2,5 og 2,8 kilo. Har mistet 3–4 ordentlig store fisker i sommer. Alle må ha veid over 4 kilo.»

Reportasjen sto på trykk i bladet Alt om Fiske nr.10 i 2015, her gjengitt med tillatelse.