Fridtjof Nansen fisker i Mistra

MistraFridtjof Nansen skrev dette da han var på fisketur i Mistra sammen med polarforskeren, skredderen og kjentmannen Rikard Kvernes. Historien er hentet fra boka «Gjeddekongen i Siksjølia og andre villmarkinger», av Per Hohle (1993).

«Det går stor ørret opp den elven, og jeg hadde lyst til å friste den; men det er ulendt opefter, og en skal helst være kjent for å finne de rette hølene hvor storfisken står…

Fridtjof Nansen
Fridtjof Nansen

For det meste renner Mistra utefter i jevne stryk, med skummende fart over og mellem runde stener, uten dypere kulper. Det står ikke stort a´ent enn småkjø (småørret) på disse stykkene. Men så, ofte med lang avstand imellem, saktner elven sin viltre fart i lange, dype høler, der storfisken står…

Jeg prøvde først fluen, og så endte vi med kastesluk, med mort til agn, et fiske som skredderen var mester i. Men ikke slag å fornemme… Det var trykkende lummert… Her var uhyggelig med mygg… Men med ett braket det løs med torden, så det skrall og dundret mellem bergveggene i denne trange dalen… Skredderen mente det ikke var å undress på, at fisken ikke ville bite…

Da regnet hadde gitt sig, kløv vi igjen ned til elven; men fremdeles ikke slag å få… Vi gikk noe lenger op til en nye stor høl. Skredderen kastet sluken ut i nedre delen av den, mens jeg skulde prøve lenger op. Da slår en svær fisk på sluken hans, mitt i strieste strømmen. Det bar ut for stryket, hele snøret suste av snellen. Skredderen måtte efter, sprang fra stein til stein, vasset så foss-føika sto om ham. Så kantret han i koll mellem stei-nene, og det var bare armene og skuldrene og hode og stanga å se over vannet. Op igjen, og videre utover. Men så ble fossen stri; han måtte i lann og klyve i bergveggen. Jeg tok hoven og sprang efter… Endelig begynte den å gi sig, og vise buk. Han fikk den in igjen, jeg hoven unner og dro den på lann. Sandelig en pen ørret, fet og bred, med lite hode. Den var på sine vell tre kilo.»

Legg igjen en kommentar